Tidligere i år fikk jeg en mail fra en mann om jeg var ledig for bryllupsfotografering den 25.juni. Dette var en den eneste datoen jeg faktisk var ledig mellom juni og august. Så etter å ha skrevet litt frem og tilbake så ble datoen booket. Så tenkte jeg ikke mer på det før datoen begynte å nærme seg. For vi tok da en samtale sammen for å planlegge litt på ulike steder og hvordan dagen skulle utarte seg. Det var da jeg forstod at dette ikke var et helt vanlig bryllup. Bruden skulle nemlig ha på seg svart brudekjole. Så gøy. Spennende. Midt i blinken for meg. Jeg liker jo det litt annerledes.
I tillegg var det vanlig med svart brudekjole og bunad før 1920 årene fikk jeg høre. Uansett, det var da jeg forstod at dette ville bli litt annerledes enn det jeg var vant med. Snarøya kirke var også spesiell fikk jeg høre. Det var lavere bygd fordi kirken var nær fornebu flyplass og de ville da at det ikke skulle være i konflikt med flyplassen.
Uansett, overraskelsene stoppet ikke der. Det var først etter at vi var ferdig med vielsen og var på vei til location ved et vann ved bjørnenga at brudenfortalte meg at brudekjolen var sydd av en Afghaner. Jøss tenkte jeg. Jeg er jo iraner. Herregud det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde bare at brudekjoler egentlig alle på en måte kom fra en salong. Har liksom aldri tenkt så mye over slikt. Fantastisk. Herlig.
Vi brukte rundt 1.5 timer på fotograferingen. Det gikk lekende lett å ta bilder av bruden. Trengte egentlig ikke å fortelle henne mye for hvordan hun skulle stå for alt kom som oftest naturlig frem. Ikke ofte jeg opplever dette.
Med brugdommmen hadde jeg litt omvendt “problematikk”. For det er faktisk sånn at jeg i nesten alle tilfeller må be brugdommen om å smile. Det er ikke alle som vil smile. Ihvertfalll ikke sånn ordentlig skikkelig smil. Men her smilte brugdommen for hver gang før jeg skulle ta bilder at det var umulig å ikke smile tilbake. Han stod der og smilte konstant. Utrolig flott smil. Med kommentar om de blå øynene til Audun så måtte jeg jo få dem frem. Men ja. Endelig har jeg en brugdom som smiler skikkelig. Vi måtte be han om å ikke smile av og til, men selv da var det litt vanskelig for brugdommen å ikke smile. Det er jo nettopp dette jeg liker.
Alt i alt. En uvanlig dag. Spennende, lærerikt, overraskende og annerledes. Jeg fikk tatt en god del bilder av denne nydelig vakre bruden som bare strålte. Jeg følte at denne kjolen trengte litt dramatikk. Så mange av bildene gjenspeiler nettopp dette. Det ble ca 800 bilder og selvfølgelig videoer.
Med brugdommen tilstede og hans smil og høflighet ble det lille ekstra satt på plass. Og jo. Nå som jeg skriver dette så kom jeg på at brugdommen smilte like mye, var glad og sang litt mens vielsen pågikk mens han så på bruden. Det er jeg heller ikke vant med. Brugdommen er jo som oftest helt stille under hele vielsen. Ikke rart når man har Kleopatra ved siden av seg. Det er sånne små minner som gjør at jeg tenker: Jeg er heldig med å kunne treffe på så flotte, unike mennesker og oppleve litt unike øyeblikk.
Takk for at jeg fikk være bryllupsfotografen deres. Det var en stor ære.
PS: Jeg prøver å få flere følgere på min instagram. Jeg har ikke vært flink til å promotere den før. Litt småtrist.
Så hvis dere liker bildene og mitt verk så setter jeg stor pris på hvis dere følger meg på instagram også slik at den vokser. Etterhvert som tiden går vil det dukke opp bilder fra bryllupet i ny og ne. Tusen hjertelig takk på forhånd.
Følg meg også på facebook:
Facebook fxstudio
Det er best å se bildene fra en pc.
